FORANDRING FRYDER

FORANDRING FRYDER

Det er andre søndag i advent og mye har skjedd siden forrige innlegg. De av dere som  har fulgt meg på facebook vet at jeg har vært en tur i Oslo igjen. Omsider skal dere få vite hva jeg gjorde der, men først vil jeg få takke for tålmodigheten dere viser.

Jeg dro tilbake til Oslo for «å bli ny» med Allers, enda en gang. Jepp, det ser ut til at stylistene stadig synes jeg er kandidat for en oppgradering. For å bli en bedre versjon av meg selv he, he…

Neida, det er bare moro det. Det er rett og slett litt krydder i min hverdag med mye sykdom. Det er derfor jeg melder meg på slike ting. Jeg synes det er flott å få ny hårfrisyre, tips til hvilke farger, plagg og snitt som kler meg og min kropp. Bli sminket og stylet, dillet og dullet med – en hel dag. Nå som sykdommen omsider er i remisjon passet det fint som en feiring og gave til meg selv. I tillegg synes jeg det er flott at voksne damer (som ikke er modeller av yrke) får muligheten til å vise frem klær.

Det kom imidlertid som et sjokk at det hele skulle skje allerede om kun få dager til, og ikke over nyttår slik jeg først hadde trodd.

Det passet rett og slett dårlig, da min mann var midt i en nattflygings periode (nattjobbing). Han ville dermed ikke være hjemme før rundt midnatt hver kveld. Mulig jeg er ei «hønemor», men jeg syntes det ble ugreit at tenåringen i huset da ville bli «hjemme alene». Særlig med tentamen rett rundt hjørnet.

Det er heldigvis slutt på den tiden da jeg kun ville sett problemene, og meldt avbud. Jeg har omsider lært meg å be om hjelp (noe som har sittet veldig langt inne), og noen få dager seinere er jeg på vei til Oslo.

Om bord i flyet går tankene til foreldrene mine. Jeg skulle så gjerne reist videre til Kristiansand og besøkt dem, men omstendighetene hjemme gjør at jeg dessverre må la de vente til en annen gang.

Det er ikke helt enkelt å være enebarn, mamma, bestemor, alvorlig kronisk syk og «forsvars kone». Det er mange roller å fylle, men jeg gjør så godt jeg kan med de ressursene jeg har.

Jeg kjenner et snev av irritasjon over jobben til min mann. Den har «kommet i veien» for så mye opp gjennom årene. Jeg har vært mye alene. Bodd langt unna familien. Hatt få muligheter til avlastning. Måtte avlyse eller avstå fra ulike ting jeg gjerne skulle deltatt på. Satt meg selv på vent – men når det kommer til stykke så er jeg utrolig stolt av han og den jobben han gjør for å passe på oss alle, på Norge! Det er dessverre en urolig verden vi lever i.

Bli-ny-dagen ble akkurat like flott og minneverdig som jeg hadde håpet på, og de av dere som er nysgjerrige på resultatet kan følge med i bladhyllen på butikken i februar 2018. Vårens mote har mye fint og spennende å by på, og vil for noen gi et aldri så lite flashback. Gled dere, det gjør iallfall jeg!  

Klok av skade hadde jeg passet på å hvile mest mulig i dagene før jeg reiste, og bra var det – da hjemreisen skulle vise seg og ikke gå helt etter planen.

«Ylva» herjet landet, og satt alle fly på bakken. Takk og lov for at de tenker på sikkerheten, tenkte jeg – med heisaturen til Kjevik (for en del år tilbake) ennå friskt i minne. Den var såpass heftig at jeg i lang tid etterpå valgte buss mellom Oslo og Kristiansand.

Naturkreftene kan ingen lastes for, og jeg så frem til en natt på hotell. Jeg hadde vært på beina siden klokka sju på morgenen, og tro meg – posering, av og på med klær og å smile på kommando kan være anstrengende. Jeg var ganske sliten, men på en god måte.

Det var kaos i ombookingen og køen var lenger enn lang. Da det omsider ble min tur, sånn omkring halv tre på natta var hotellkapasiteten sprengt. Det var ikke ett ledig rom igjen – i hele Oslo og omegn. Den hyggelige damen bak skranken ser på meg med et bedrøvet blikk og sier – beklager, men du må bare finne deg en plass å sove her inne i natt. Det kom ikke akkurat som et sjokk! Kjedelig, men det var ingen grunn til å bli irritert. De ansatte fortjener honnør for den jobben de gjorde denne kvelden og natten.

Ryggen og hodet verket, men jeg kunne ikke annet enn å le. Camping på Gardermoen hadde jeg aldri vært med på før. Ikke at jeg kjente behovet, men må man, så må man og da er det best å forsøke å gjøre det beste ut av det.

Jeg pustet lettet ut da jeg omsider fikk utlevert kofferten min, for der hadde jeg både nødvendige medisiner og styrkedrikker. Nå var jeg «berget». Normalt sender jeg aldri medisinene, men tar de i håndbagasjen nettopp med tanke på at noe uforutsett kan skje. For eksempel at kofferten blir forsinket eller borte. I dag var ren forglemmelse, men det løste seg heldigvis.

Jeg kom ikke så langt med matkupongen, da det kun var kiosken som var åpen midt på natten. Utvalget var som forventet ikke spesielt egnet for en som hverken tåler sukker, laktose eller fruktaner (som forskerne nå har funnet ut at mest sannsynlig er synderen, i stedet for gluten).

Folk lå strødd i sofaer, på benker, på bagasjebåndene og på gulvet. Mange ble sittede i stolene å sove med overkroppen bøyd over bordet. Selv maktet jeg til slutt ikke å sitte mer. Jeg verket i baken, ryggen, nakken og ja – every where! Jeg valset litt rundt i halvsvime. Det lå folk i hver krinkel og krok, men til slutt fant jeg meg en plass. Et ledig lite krypinn. Utslitt «ofret» jeg den nye kåpa med Teddy fòr og krøllet meg sammen som et lite barn, på betonggulvet.

Jeg må ha duppet av litt for jeg våknet da en av sikkerhetsvaktene tittet ned på meg, smilte og sa god morgen, der jeg lå under hyllen hvor de oppbevarer de blanke Ziplock-posene. Klokka var nærmere fem på morgningen og det var allerede dannet seg en liten kø i sikkerhetskontrollen.

Jeg kom ikke hjem til Bodø denne dagen heller, da «Ylva» hadde nådd Nordland i løpet av natten. Stiv, støl og en smule overtrøtt kumlet jeg om på en grønn sofa, rett utenfor et konferanserom på hotellet, mens jeg ventet på at rommet mitt skulle bli ledig. I det fjerne kunne jeg høre folk som kom og gikk og stemmer som sa – stakkars, hun er sikkert helt utslitt. Jeg hørte det var kaos på Gardermoen i natt.

Da jeg omsider fikk et rom og en seng, sov jeg i mange timer. Neste morgen hadde stormen stilnet og jeg kom meg omsider hjem. I ettertid ble jeg selvsagt syk, og fatiguen har satt meg litt ut av spill. Nå er jeg heldigvis bedre og på mandag skal jeg inn på sykehuset for å fjerne veneporten (VAP), som jeg har vært avhengig av i over to år. Enda en seier.

Til tross for et par ekstra utfordringer og påkjenninger i forbindelse med denne Osloturen sitter jeg igjen med to positivt ladede ord – forandring fryder!

Neste gang du er på Gardermoen og griper etter en Ziplock-pose, så ta en titt ned under hyllen og tenk på meg.

I ettermiddag skal det bakes pikekyss (marengstopper) til jul. En av mine barndomsfavoritter.

Ønsker deg og dine en riktig fin advent!

Klem fra «bli-ny-dronninga»

2018 JEG TAR SJANSEN!

2018 JEG TAR SJANSEN!

ENDELIG!

ENDELIG!