"HJEMMEHELTINNE" OG MENTOR

"HJEMMEHELTINNE" OG MENTOR

Kjære leser!

Jeg er som nevnt gift med en som jobber i Luftforsvaret og er veteran. Dette har for meg, og oss som familie, bydd på en rekke utfordringer – men samtidig gitt oss mange verdifulle erfaringer.

Jeg har kjent på uforutsigbarhet, bekymring, frustrasjon, sinne og noen ganger redsel, men det er nok likevel ensomheten og savnet som har vært de aller tøffeste utfordringene, og spesielt det å være vitne til, og oppleve, barnas sorg og savn.

I mange år har det generelt vært lite fokus på oss som blir igjen hjemme, på den innsatsen vi må gjøre og hvordan det påvirker oss når en i familien reiser ut og deltar på et utenlandsoppdrag.

I dag er det heldigvis annerledes, og endelig satses det ekstra på å gi «forsvarsbarna» bedre hjelp og støtte.

Jeg innrømmer at det har vært krevende å være alvorlig kronisk syk, og i lange perioder (uker og måneder) bli overlatt alt av ansvar hjemme, når min mann er borte på en av de utallige øvelsene eller på internasjonale oppdrag, på vegne av Norge og NATO.   Samtidig vet jeg at det helt klart har vært vel så krevende for han  og måtte reise fra sin kronisk syke kone, og barna, på ubestemt tid, og samtidig være nødt til og mentalt koble oss ut for å holde fullt fokus på oppdraget.  

Jeg har stor respekt for den jobben min mann har, og terskelen for å be han avstå fra å reise ut, eller be han komme hjem når han allerede er reist på et utenlandsoppdrag, er naturligvis ekstremt høy - men jeg har opplevd å være i en situasjon der det har vært nødvendig.

Min erfaring er at jeg, ved å mobilisere alle krefter, stort sett har klart å holde meg på beina i de periodene min mann har vært i utenlandstjeneste, for så "å kollapse" og bli syk når han er kommet trygt hjem igjen.

Det koster å være "Hjemmeheltinne", og i dag kan jeg se at jeg kunne vært flinkere til både å be om og å ta imot hjelp.

Vi har ikke alltid bodd i nærheten av andre forsvarsfamilier som har vært igjennom det samme, samtidig – og spesielt da jeg var yngre og småbarnsmor savnet jeg det å kunne «sparre» med likesinnede.

Utfordringene har på mange måter gjort meg, og oss som familie, sterkere – og jeg er fremfor alt stolt av min mann, og alle de menn og kvinner, som er villige til å gi så mye for å sikre våre verdier. For min og din frihet.

Gleden jeg og barna føler når han kommer vel hjem etter endt oppdrag er ubeskrivelig! 

I 2015 oppdaget jeg Hjemmesonen – og her fant jeg akkurat det jeg selv har savnet. Et nettverk og møtested for alle soldat- og veteranpårørende.

Du finner nærmere informasjon om Hjemmesonen ved å klikke på linken: http://www.hjemmesonen.no/

Her finner du også blogginnlegget mitt – HURTIG OMSTILLING, og litt om foredraget – VÅR HISTORIE, som jeg og min datter Caroline holdt for Hjemmesonen i januar, hvor vi snakket om det å være kone og datter til en veteran.  

I helga var jeg i Oslo på opplæring for å bli Mentor i Hjemmesonen. Det er en ære å bli spurt.

Det var en lærerik og trivelig dag sammen med en flott gjeng som har haugevis av erfaring og kompetanse på å være pårørende til en veteran.

Jeg ser frem til å samarbeide med disse dyktige mentorne, og til å få bruke mine egne erfaringer som pårørende til en veteran og yrkesoffiser, for å være en støtte for andre pårørende.

 

 

Beste hilsen "Hjemmeheltinnen" Jorunn

«SYK» AV SYKEHUSMATEN

«SYK» AV SYKEHUSMATEN